8.1 Formålet med retningslinjer

Retningslinjer utarbeidet av Legeforeningen er en anbefaling som gir uttrykk for hvordan foreningen mener denne behandlingen kan gjennomføres på en forsvarlig og god måte. Retningslinjer gitt av Statens helsetilsyn er uttrykk for hvordan helsemyndighetene mener en intervensjon kan utføres forsvarlig og angir en "standard" som de kan komme til å bruke i tilsynssaker.

Dersom behandlende lege i enkelttilfeller finner det nødvendig å fravike retningslinjene, bør dette drøftes med avdelingsoverlege / behandlingsteamet og begrunnes og dokumenteres i pasientens journal.

Nødvendig akutt symptomlindring på vakt-tid, der forbigående sedering blir nødvendig, må gjennomføres etter beste kliniske skjønn av ansvarlig vakthavende lege. En vurdering av pasientens situasjon etter retningslinjene under må så gjøres så snart dette er mulig.

 

8.2 Retningslinjer

1. Med lindrende sedering til døende menes medikamentell reduksjon av bevissthetsnivået for å lindre lidelse som ikke kan avhjelpes på annen måte.

2. Lindrende sedering bør bare gis unntaksvis, ved utålelig lidelse som springer ut av og domineres av fysiske symptomer. Psykisk lidelse alene er ikke indikasjon for lindrende sedering.

3. Lindrende sedering til døende må bare gis til pasienter som antas å ha få dager igjen å leve.

4. Årsakene til pasientens plager må være adekvat diagnostisert. All annen behandling av enkeltsymptomer må være forsøkt, eller i det minste nøye vurdert og funnet uten nytte.

Dersom avdelingen mangler ressurser til å hjelpe pasienten, bør pasienten henvises til,

eller avdelingen søke faglig bistand fra miljø med kompetanse innenfor lindrende behandling.

Hvis åpenbar ressursmangel hindrer optimal behandling og pleie uten sedering, bør behandlingsansvarlig lege melde fra til sine overordnede eller tilsynsmyndighetene.

5. Avdelingsoverlegen har det formelle ansvaret for igangsetting og gjennomføring av lindrende sedering hos døende.

Avgjørelsen må bygges på en helhetlig faglig vurdering av pasientens situasjon, og treffes etter samråd med pleiepersonell og andre leger som kjenner pasienten eller kan bidra med kompetanse.

6. Pasienten må, dersom han er i stand til det, gi uttrykkelig samtykke til behandlingen.

Pasienten bør gis informasjon om sin helsetilstand og prognose, hva lindrende sedering vil innebære (herunder sederingens dybde og varighet), risikoer knyttet til sedering og alternativer til sedering.

Dersom pasienten ikke er samtykkekompetent, kan lindrende sedering likevel gis dersom det etter en samlet vurdering antas å være i pasientens interesse.

7. Pårørende bør også informeres og trekkes inn i beslutningsprosessen dersom pasienten ikke motsetter seg dette. Pårørende har krav på informasjon, men kan ikke tillegges det endelige ansvaret for igangsetting av behandlingen.

8. Pasienten bør bare sederes tilstrekkelig dypt til at plagene lindres.

9. Selv om det hos noen pasienter må regnes som mest sannsynlig at sederingen vil bli opprettholdt livet ut, må heving av bevissthetsnivået vurderes og forsøkes. Blir det i løpet av oppvåkningen åpenbart at pasientens situasjon fortsatt er uholdbar, kan det forsvares at pasienten sederes på nytt uten at bevisstheten gjenvinnes.

10. Pasienten bør overvåkes godt nok for kontroll med bevissthetsnivået, at pasienten har frie luftveier og effekten av behandlingen. Videre må kontrollen omfatte bivirkninger av behandlingen slik at disse kan tas hånd om.

11. Pasienter som selv har sluttet å drikke, trenger ikke intravenøs væsketilførsel. Der pasienten fortsatt er i stand til å ta til seg drikke av betydning, og der sederingen gjør pasienten ute av stand til å ta til seg væske, bør intravenøs væske gis. Der intravenøs væsketilførsel er startet før lindrende sedering initieres, bør denne fortsette.

12. Behandlingen må dokumenteres i journalen. Følgende forhold vektlegges:

- Begrunnelsen for nødvendigheten av sedering

- Hvordan beslutningen er tatt

- Informasjon til pasient og pårørende

- Pasient og pårørendes syn på behandlingen

- Gjennomføring og overvåking av behandlingen


8.3 Implementering og evaluering av retningslinjene

Forslaget til retningslinjer for lindrende sedering til døende er blitt gjennomgått av sentrale spesialforeninger innen Legeforeningen og Senter for medisinsk etikk, Norsk sykepleierforbund og Norsk helse og sosialforbund som alle har levert høringssvar til arbeidet. Arbeidsgruppas forslag til retningslinjer har ikke blitt møtt med vesentlig kritikk fra noen av høringsinstansene. Derfor er bare mindre endringer gjort etter at høringsuttalelsene er gjennomgått. Retningslinjene distribueres til alle norske sykehus.

Etter arbeidsgruppas oppfatning er det svært viktig at retningslinjene evalueres etter to år. En evaluering av retningslinjene etter at de har vært i bruk, vil gi muligheter for å justere retningslinjene i tråd med de erfaringene som høstes. Det vil være av interesse å registrere ved hvilke typer lidelser behandlingen blir igangsatt, hvordan beslutningen blir fattet, hvor lenge pasienten lever under behandling, om pasienten har latt seg vekke osv. En systematisk innhenting av erfaringer med denne behandlingsformen vil være til stor nytte når retningslinjene skal evalueres og vil forhåpentligvis også kunne skaffe systematisk kunnskap om de medisinske og etiske sidene ved lindrende sedering til døende.