2.1 Internasjonale data

Det er få og til dels motstridende studier om bruk av lindrende sedering i livets sluttfase. Ventafridda et al rapporterte fra Italia at 52% trengte sedering i de siste dagene av livet (Ventafridda et al. 1990). Fainsinger et al fant i en kanadisk studie at mellom 4 og 10 % av terminalt syke pasienter trengte slik behandling (Fainsinger, De Moissac et al. 2000 ), mens Peruselli et al som gjorde en multisenter-studie på lindrende behandling i Italia, fant at 25% av pasientene var totalt farmakologisk sedert i livets 12 siste timer (Peruselli et al. 1999). En nylig publisert internasjonal multisenterstudie viser at 15- 36% av pasienter ved palliative enheter trengte sedasjon i siste leveuke (Fainsinger, Waller et al. 2000 ) .

Chater et al sin spørreundersøkelse blant 61 spesialister i lindrende medisin fra åtte ulike land viste at 89% mente at denne behandlingsformen var nødvendig noen ganger, og 77% hadde brukt lindrende sedering i løpet av siste tolv måneder (Chater et al. 1998).

En grunn til at den rapporterte bruken varierer i hyppighet mellom sykehus og mellom land er at indikasjonene varierer, men også at vurderingen av om dette er en etisk akseptabel behandlingsform varierer. En annen viktig grunn er at hva som defineres som lindrende sedering til døende / terminal sedering, antagelig også varierer (se diskusjonen over).

Ulike studier viser at indikasjonene for lindrende sedering til døende varierer (Ventafridda et al. 1990; Fainsinger, De Moissac et al. 2000; Fainsinger, Waller et al. 2000). Chater et al. (1998) fant at grunnene for å redusere bevisstheten blant døende i livets siste fase var smerter (20%) , fortvilelse (engelsk: "anguish") (14%) , pustevansker (12%), agitasjon/delirium/forvirring/hallusinasjoner (12%), angst/panikk/fortvilelse (10%), følelsesmessige/psykologiske/åndelige problemer (10%), hvileløshet (10%), myoclonus og kramper (4%), kvalme/oppkast (2%) og annet (6%).

Mennesker med kreft er en stor gruppe med høy forekomst av lidelse i livets sluttfase. Men det er viktig å være klar over at svær lidelse forekommer også ved andre sykdommer, for eksempel pustevansker i sluttstadiet av kronisk obstruktiv lungesykdom og hjertesvikt, enkelte degenerative neurologiske lidelser, og ved enkelte infeksjonssykdommer som AIDS, tetanus og rabies (Voltz & Borasio, 1997).

 

2.2 Norske data

Til nå har vi visst lite om forekomsten av lindrende sedering til døende ved norske sykehus. En systematiske studien fra Norge er gjort på en seksjon for lindrende behandling i Trondheim og viste en forekomst av lindrende sedering i livets siste fase på 1% (Kaasa, personlig meddelelse, 2000). I en slik spesialenhet er sannsynligvis den terminale omsorgen,inklusiv smertebehandling mer optimal enn i mindre spesialiserte enheter. Ved det sykehusbaserte hjemmeomsorgs-avsnitt for kreft pasienter (KOA) ved Bærum sykehus fikk 10% av 491 pasienter henvist for palliativ behandling i 1996-1999 symptom-spesifikk lettere sedering de siste dager de levde. 6 av disse døende pasientene (1,2%) fikk lindrende sedering (Ottesen, personlig meddelelse, 2001).

I september 2000 sendte arbeidsgruppa i samarbeid med Legeforeningens forskningsinstitutt ut 364 spørreskjemaer stilet til avdelingsoverlegene ved alle landets sykehusavdelinger som må antas å ha erfaring med denne formen for behandling. I underkant av 60 % returnerte skjemaet. Den praksis som er kartlagt er definert slik: "Induksjon og vedlikeholdelse av søvn i den hensikt å lindre smerte og annen lidelse hos en pasient hvis død antas å være nær forestående. Hensikten med behandlingen er ikke å fremskynde pasientens død, men utelukkende å lindre lidelse som ikke lar seg behandle med andre tilgjengelige midler."

Undersøkelsen er publisert som et vitenskapelig arbeid i Tidsskrift for Den norske lægeforening, og for fullstendig presentasjon av funnene vil vi vise til denne (Førde et al. 2001). Undersøkelsen viser at et ikke ubetydelig antall norske sykehusavdelinger har erfaring med denne behandlingsformen og at et flertall av avdelingsoverlegene mener at en slik behandling av og til kan forsvares. Disse funnene understreker sterkt behovet for nasjonale retningslinjer.

Undersøkelsen viser at smerter er den hyppigste grunnen til at døende pasienter har fått lindrende sedering her i landet. Ingen oppgir at behandlingen er gitt på indikasjonen depresjon / frykt alene.